Det antas at sauen kom til Norge for over 6 000 år siden, og at den dermed var et av våre første husdyr. Siden da har den gitt oss kjøtt, ull og landskapspleie. I dag har vi over 14 000 gårdsbruk med sau i Norge, fordelt på alle landets fylker og nesten alle kommuner.

– Ull er et næringsrikt, biologisk nedbrytbart materiale med gode gjødslings- og jordforbedringsegenskaper. Blant annet kan ulla bidra til å holde på vann i tørre perioder. I tillegg markedsføres ullpellets som et middel for å holde snegler borte fra plantene, forteller Kirsty McKinnon fra NORSØK.

NIBIO-forsker Lise Grøva, har spesialkompetanse på sau og ull. Hun har sett seg lei på at så mye norsk ull ikke blir brukt. Det er dårlig butikk for bonden og det er dårlig utnytting av en verdifull ressurs. I det nylig oppstartede utredningsprosjektet VerdifULL, skal hun sammen med kollegaer i NORSØK og Animalia, sette fokus på det uutnyttede potensialet vi har i norsk ull.

Det skjer med andre ord mye nyskapende innen forskning på ull for tiden. I VerdifULL-prosjektet skal forskerne blant annet se på mulighetene for å bruke ull som jordduk som holder ugras unna jordbærhagen, som et alternativ til plastdekke.

– Vi skal prøve ut både filtet ull og vevd tekstil og skal blant annet teste ut hvor raskt dukene brytes ned. Vi håper de varer så lenge at de kan brukes i både jordbær- og urtedyrking, sier McKinnon.

Forskerne skal bruke ulltekstil fra Krivivev på Tingvoll. Det er et av få veverier i Norge som har gjort veving med naturens egne fibre til sin spesialitet, og bruker mye norskprodusert ull.

– Å legge et vevd tekstil som jorddekke er vel eksklusivt, men ved å prøve ut ulike kvaliteter så håper vi å få frem kunnskap som kan bidra til å øke bruksområder og verdien til nedklassifisert ull. Den filtete duken har vi laget av uvasket ull. Dersom denne duken fungerer til formålet, vil det være et rimeligere alternativ til den vevde, forteller McKinnon.

– Den tradisjonelle plastduken byttes gjerne ut samtidig med jordbærplantene, etter 4-5 år. Plasten blir da et avfallsprodukt. Ulla derimot, vil fortsette å gjøre godt ved at den gradvis brytes ned og øker jordas fruktbarhet.

Hvert år sendes i overkant av 3500 tonn ull til ullmottak i Norge. De fleste sauer blir klipt to ganger i året; om høsten etter sanking fra utmarksbeite, og tidlig om våren i god tid før lamming. Ulla legges i papirsekker som sendes til ullmottaket. Her blir ulla sortert og vurdert av erfarne fagfolk med både skriftlig og praktisk eksamen i ullklassifisering.

– Det er helt utrolig hvilken følelse disse klassifisørene har i hendene. De vurderer ullas fiberdiameter, fiberlengde, marginnhold, dauhår, glans, og mange ting som til sammen avgjør om fellen klassifiseres som førsteklasses eller om den blir nedklassifisert, forteller Lise Grøva fra NIBIO.

Den fineste ulla blir til strikkegarn og ferdigstrikk, kåper og jakker, puter, pledd og bunads- og møbelstoff, for å nevne noe. Mellom 20 og 30 % av ull som blir klassifisert, blir kjøpt av norske kunder. Resten selges internasjonalt. Det har i flere år ikke vært tradisjon i for å ha norskprodusert ull som innkjøpskrav i norsk tekstilindustri. Flere kjente ullklær- og ulltekstilprodusenter har dermed heller ikke benyttet ull fra Norge. Grøva mener imidlertid at det de siste årene har vært en gledelig utvikling når det gjelder å ta i bruk norsk ull, særlig den hvite som holder førsteklasses kvalitet. Verre er det med pigmentert ull og ull som blir nedklassifisert.

– En årsak til at norsk ull ikke har vært etterspurt tidligere, er at det har rådet holdninger om at norsk ull ikke er av like god kvalitet som ull fra for eksempel Australia. Man har trodd at den norske ulla inneholder plantedeler som tistel og rusk og rask fra beite i utmarka, som forringer ulla. Men det stemmer ikke. Det norske systemet med at hver fell blir håndtert og nøye vurdert av ullklassifisører, blir nå heller framstilt som unikt, og de senere årene har man sett en større nasjonal etterspørsel etter norsk ull, forteller Grøva.

Avl er den viktigste faktoren som avgjør om man får god eller dårlig ull. Selvsagt kan man skitne til ulla med bøss og diverse, men tar man godt vare på sauene og ulla, er det de arvbare egenskapene som er viktigst.

– Det er litt det samme som med hårfarge hos folk, som også har veldig høy arvelighet. Det betyr at hvis du bruker en avlsvær med dårlig ullgener, så får det store konsekvenser for ullkvaliteten i besetningen. Derfor er det viktig at man under kåring av avlsværer legger vekt på god ullkvalitet, mener Grøva.

Sauekontrollen er en landsomfattende husdyrkontroll som danner grunnlaget for avlsarbeidet på sau i Norge. Her registreres viktig produksjonsinformasjon om både kjøtt og ull.

– Et slikt nasjonalt register hvor alle gårdbrukere kan skrive inn relevant info om sauene sine, er unikt for Norge. I andre land har man ikke nasjonale registre over sau, og avler mer innenfor hver sin besetning. For noen år siden kom ullkvalitet og ullmengde inn som ny info i Sauekontrollen. Det gjorde det mulig å ta inn dette i avlsarbeidet ved at man kunne regne ut avlsindeks for ullkvalitet og ullmengde. Ull fra lam som blir klipt på slakteriet, blir sortert og klassifisert og info om ullvekt og ullklassifisering blir registrert, forteller Grøva.

Med de strenge kravene som stiller til de ulike ullklassene, ble 60 % av alt som ble sendt til ullmottak i 2019 vurdert som førsteklasses. Grøva mener det betyr at en altfor stor andel av ulla i dag havner i bolken med nedklassifisert ull.

– Sekkene med ull som klassifiseres som 2. klasses farget ull, er som en diger forundringspakke. Her kan du finne veldig fin ull med bare litt for mye bøss i seg, eller det kan være skikkelig grov og stygg ull. Kanskje er denne klassen alt for vid, noe som gjør det vanskelig å vurdere andre bruksområder for ull fra denne klassen, forteller hun.

– Dette skal vi dykke mer ned i i VerdifULL-prosjektet. Vi skal se på om man med enkle grep kan få noe av den nedklassifiserte ulla opp i første klasse. Men vi vil alltid ha mye ull som ikke når denne klassen, og også denne ulla har verdi og bruksområder som gir spennende muligheter til å tenke nytt.

Det er spennende for ullas framtid å tenke seg at selv den dårligste ulla som nå ofte blir kastet eller brent, kan få en viktig bruksverdi i en bærekraftig framtid. Da kan vi begynne å snakke om verdifULL.